Hvor forsvant selvtilliten

31.12.12

Laget som kjempet med nebb og klør, fart og harde skudd og slo Drammen sist de var i Spektrum-finale, fylte ikke de hvite og svarte draktene sine på samme måten denne gangen. De manglet ikke lyst og vilje til å vinne mot Fyllingen heller. Og ikke manglet de sin kompakte støtte fra tribunen. Den har aldri vært større og bedre enn nå.

Likevel ble inntrykket blekere og veikere. Det var Fyllingen som hadde den forsvarsinnsatsen som betaler seg når dommerne tillater mer enn til hverdags, og det var Fyllingen som klarte å gire om til et planmessig angrepsspill. For Elverum var det faktisk bare innspillene til lagets ener, Magnus Gullerud, som fungerte, (tre mål og fire straffekast), og da måtte jo også det ta slutt, slik han ble pakket inn og behandle etter hvert.

Utad får en inntrykk av at det er innstilling, tenning og glød som mangler, og det er irriterende å være vitne til. Så enkelt er det naturligvis ikke. Det mangler ikke ønske og vilje til å vinne for hver eneste spiller på et finalelag i NM. Verre er det hvis selvtilliten ikke tilsvarer vinner-ønsket. Mye tydet på at dette var Elverums problem i denne finalen.

For spillere med selvtillit er det lettere å holde seg til avtaler og felles mønster i spillet, og stole på seg selv og kameratene i den rollen de har fått. Når noen faller ut av den, og samspillet går i stå, føler andre at de blir nødt til å ta ekstra sjanser. Det KAN fungere, men sjelden mot et lag som klarer å beholde troen på sitt samspill og seg selv.

Foto: Anita Høiby Gotehus

Det er ikke første gangen i denne sesongen at Elverum har falt ut av stilen sin. Både enkeltvis og samlet har de sikkert en slags visshet om at de er gode nok, men når de blir presset i kamp, er det for mange som ikke husker på hva deres styrke og svakheter er. Som da de spilte 6 mot 3 og 4 i finalen, og i stedet for å bruke noen sekunder til å stille opp et mønster som ville gi sikre mål, fortsatte i samme dur med et naivt håp om en mer tilfeldig målsjanse.

Selvtillit er ikke billig for dem som ikke er ”født med det”. For de fleste er det et resultat av positive  erfaringer – det vil si dyktighet. Og dyktighet er som regel et resultat av trening – særlig på det en er god til, men også på det som mangler for å oppnå enda større sikkerhet.

Eksempel: Erik Thorsteinsen Toft er god på venstre-høyre-finte før langskudd, men mangler overraskelsen det ville være å gå høyre-venstre. Det tar kanskje noen måneder å lære, men kan gi både flere mål, større treningsbevissthet og mer solid selvtillitsgrunnlag. Tilsvarende oppgaver kan de fleste ha like stort utbytte av. Og dette behøver ikke først og fremst være en trener-oppgave. Enda bedre er det om det kommer som et initiativ fra den enkelte spiller som ønsker å bli bedre. Det er neppe mange år før dette er en selvfølge på høyt lagspill-nivå.

Hvorfor Elverum har mindre selvtillit og spilleglede nå enn for et par sesonger siden kan sikkert diskuteres. Mye spiller inn hos den enkelte og samlet. Da Terningen Arena var ny var den et voldsomt løft i seg selv. Med slike omgivelser og et fulltallig publikum, med Taiga’n i spissen, fikk de inspirasjon gratis. Slik opptur er få forunt. Men det kan ha hjulpet dem så mye at den egentlige gleden – å lykkes sammen og individuelt i en vanskelig idrett på høyt nivå – er tatt som en selvfølge.

Fremdeles er mye igjen av sesongen, og dårligere håndballspillere er de neppe blitt. Utfordringen ligger på det personlige plan – med trener Berges hjelp – å finne tilbake bevisstheten om hvor moro de har det i disse få årene av livet.  De dyrker sin store hobby i en klubb hvor de kan oppnå nesten hva som helst, avhengig av deres egen innsats. På treninga.

Stein Berg