Når spilleren er stor – men hjertet størst.

Det oppfattes kanskje som voldsomt for utenforstående når spillere på langt over 2 meter og +100 kg braker sammen ute på håndballbanen. Knallharde dueller, muskler, svette, fart og koordinasjon i ett nydelig samspill uten noen form for beskyttelse for kroppen. Ja, det slites på kroppen. Ja, man får seg en trøkk av og til. Ja, det kan virke voldsomt. Men, midt oppe i dette ligger det av natur en slags «gentlemens agreement» eller en medmenneskelighet hvor vi i håndballfamilien beskytter og tar vare på hverandre. Dette gjelder ikke bare innad i ett lag, men på generell basis både mellom spillere, dommere og lagledere.

Det finnes utallige personligheter innad i håndballfamilien, som i alle andre deler av samfunnet vårt. Noen spiller for å bli best mulig. Noen tenker kun på seg selv. Noen er med kun fordi det er gøy. Andre er med for å ha en arena og samles på, og noen spiller for å holde seg i form. Så har man noen få som klarer å kombinere alt dette og får det beste både ut av seg selv og alle andre rundt seg. Jeg har vært så heldig å få spille med personer fra alle disse kategoriene opp gjennom årene, men ingen passer bedre til den siste beskrivelsen enn Aleksander Børresen.

Du har alltid vært klar på at håndball skulle være gøy og sosialt samtidig som du ønsket å se hvor langt du kunne nå. Med fasit i hånd kan man vel si at du har lykkes så til de grader på alle disse områdene. Samtidig som du har klart dette har du også fått deg en utdanning, stiftet en herlig familie, og jobber nå for fullt. Dette beviser bare for alle andre at man kan kombinere trening, utdanning og familie, samtidig som man bedriver toppidrett. Det handler kun om planlegging (og en tålmodig samboer).

At du nå står igjen som den mestvinnende i norsk håndballhistorie sier noe om den jobben og tiden du har lagt ned på trening, reiser og kamper opp gjennom årene.

Jeg er glad jeg fikk spille så mange år med deg, oppleve så mange ting med deg, og utvikle et så sterkt vennskap med deg som vil vare livet ut. Det har vært gode opplevelser med reiser rundt hele Europa, sluttspillfinaler, cupfinaler, deling av dobbeltsenger (små og store), enormt morsomme feiringer, lagfester, og alt det som følger med. Men vi har også delt noen vonde opplevelser sammen, blant annet da du måtte snu på flyplassen i Frankfurt for å reise hjem til din syke mor, mens resten av laget reiste videre til Kiev for å spille Champions League kamp. Jeg husker jeg spurte om å reise sammen med deg hjem da jeg ikke ville at du skulle reise alene. Da fikk jeg kun til svar: «laget trenger deg, jeg skal klare meg». Jeg savnet deg på rommet den helgen og tenkte mye på deg. Men det er slik Aleksander er skrudd sammen, han er mer opptatt av andre og laget enn seg selv.

Du er opptatt av at alle rundt deg har det bra og setter aldri deg selv foran andre. Du er opptatt av at laget fungerer best mulig. Du har slitt med skader opp gjennom årene, men aldri har det vært noe fokus på det. Du har spilt uansett så lenge kroppen har blitt sånn passe godt teipet sammen. Du har haltet deg inn og ut av banen i situasjoner hvor 99% av dagens spillere hadde gått i garderoben. Profesjonalitet, viljestyrke, vinnervilje og alt for lagets beste. Det er ordene som for meg beskriver deg som lagkamerat. Når jeg ser hvordan du har vært forbilledlig i treningsarbeidet og arbeidet med de yngre spillerne i laget er det ikke rart at alle som har vært innom Elverum Håndball de siste 10 årene bare har gode ord å si om deg. En bauta på trening og kamp, men også en person full av følelser, humor og empati i alle settinger.

Nå har tiden kommet for å nyte livet på en helt annen måte. Jeg har sett hvordan du det siste året har lyst opp og blitt glad i den nye tilværelsen. Frihelger for første gang på mange år, og ikke minst god tid til dine nydelige døtre Nora og Mia. De kunne ikke fått en bedre far enn deg Aleksander. Jeg vet også at det har tynget deg litt å vite at Marta har måttet være så mye alene hjemme mens du har fått drevet med det du liker best i livet. Når dere nå til sommeren går fra å være samboere til ektefeller så vet jeg hvor mye dette betyr for dere begge. Jeg ønsker dere av hele mitt hjerte alt godt videre i livet og er glad jeg får være en del av det.

Til slutt gjenstår det bare å gratulere deg så mye med plass på WALL OF FAME.

Det er så utrolig fortjent, og et bevis på at det du har gjort har betydd mye for andre også. Helt i din ånd. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette er det utrolig mange som unner deg min gode venn

Håndballhilsen
Lars Nordberg