Eventyret startet på Gråberg

14. mai 1946 er en merkedag i Elverum-idrettens historie. Da møttes 26 håndball interesserte personer på Gråberg. Hensikten med møtet var å stifte en håndballklubb. I protokollen står det at Alf Arnesen ble valgt til gruppas første formann. Med seg i styret hadde han Astrid Bakke, Åge Beck, Hans Dalsrud og Karin Hågensen. Elsa Haugen ble valgt til oppmann ved akklamasjon. Møteleder Nils Brattset, som var formann i Elverum Idrettslag, avsluttet møtet med å ønske den nystartede gruppa lykke til med arbeidet framover. Det ble det en lykkeønskning som har virket helt fram til nå.

God start for klubben gjennom 1940-årene

Oversikten over aktiviteten det første året viser at herrene spilte i alt åtte kamper, og at de vant sju av dem. Vinnerkulturen var der allerede fra starten av. «Gründerne» søkte ut for å hente kunnskap og ferdigheter, samtidig som de bygde opp en indre klubbkultur preget av ekte interesse og kameratskap. De la også grunnlaget for Elverum som et hurtigspillende håndballag med raske kontringer som et fryktet våpen.

Første nummer av «Elverums-Idretten», som var medlemsblad for Elverum Idrettslag, og som utkom første gang i november 1946, har en utførlig sesongberetning om den nye idretten, håndball. «Ny sport med vind i seilene» er overskriften. Den gir et beskrivende tidsbilde, og vi har valgt å gjengi noen avsnitther. Det står ikke noe om hvem som har skrevet beretningen, men i tillegg til faktaopplysningene har den flere personlige betraktninger:

Jevn utvikling utover i1950-årene

1950-årene var preget av fornyelse, utfordringer, utvikling og økt rekruttering. Laget tok noen drøye trappetrinn oppover mot et bra nasjonalt nivå, og allerede i 1951-sesongen kom laget til sin første kvartfinale i NM, hvor det ble 6-19-tap mot Oslo Håndballklubb.

I 1951 falt et par tilfeldigheter sammen som på sikt ga håndballen opptur og et enda sterkere fotfeste. Det var opprettet en serie med noen av de beste lagene fra Oslo og Romerike, pluss Hamar IL og Elverum. Det betydde gode motstandere som Oslo Håndballklubb, Nordstrand, Strømmen og Fjellhammer. Samtidig trengte fotballaget fornyelse, men da de ventet et par år med å ta inn nye spillere, valgte den yngre generasjonen håndballen. Der var det muligheter for ungguttene, og de styrket ikke bare laget, men bidro også til en mer moderne spillestil. Blant dem som kom inn i denne perioden, var Stein Berg og Frode Grindahl.

Interessen for håndball økte nå så mye at det etter hvert kunne dannes et guttelag. Klubbens første guttekamp ble spilt mot Nordstrand i 1953. Elverum dominerte og vant 3-1. På samme tid begynte også A-laget å hevde seg for alvor. Dermed var det gjort. Håndballen slo røtter i Elverum.

Håndballens første år falt sammen med en stor og imponerende lang dugnad for å få i stand en bane på Sentralidrettsplassen. For håndballen var det en uoffisiell innvielse i 1950, da Elverum møtte Sørskogbygda i 3.runde i NM(8-7 til Elverum). Den ble spilt på gressbanen, som flere av de største kampene før 1953, da den nye arenaen sto ferdig. Den lå mellom tennisbanene og elva, der Rolfshallen ligger i dag. Takket være innsatsen til dugnadsgjengen kostet den nye banen bare 164 kroner i direkte utgifter for Elverum Idrettslag.

På banen ble det lagt koksgrus, og det gikk fint så lenge det var tørt. Men i kamper med mye regn, ble blandingen av sand, kvabb og grus til ei svart mørje som gjorde håndball til en hittil ukjent idrett. Det ble mange sølepytter, og krittstrekene fløt ut og kunne bli halvmeteren brede. På den tiden var det en måldommer ved hvert mål, og de fikk en nærmest umulig jobb. Det var ikke lett å se om det var overtramp da 6-meterlinja nesten var borte.

I 1954 hadde A-laget nok en solid sesong. Da kom de også til kvartfinalen i NM. Denne gangen var Molde motstandere. De ble regnet blant de to-tre beste lagene i landet, og vant 12-6. Likevel var det klart at avstanden i kvalitet til de beste, var blitt mindre.

Da Elverum fikk ny kinosal i Elvarheim-bygget i 1955, ble Elverums utstillingshall fra Riksutstillingen i 1936 – Messehallen – ledig. Den hadde vært kino siden den gamle gikk med under bombingen i 1940. Nå ble hallen stående tom, og det gikk ikke lenge før håndballguttene så hvilke muligheter den kunne ha med sine 33 x 14 meter golvflate. Håndballen kunne bli en innendørsidrett for Elverums-laget. Med løfte om ikke å kaste istykker vinduene, fikk håndballguttene disponere den uoppvarmede hallen med betonggolv. Med strie foran vinduene og 6-metere som «stanget» i sideveggene, ble hallen verdifull både til trening og kamper. Men det var ikke ufarlig å spille der. Dampen fra varme kropper la ei ishinne på minusgradene i betongen og førte til mange stygge fall. Heldigvis ble det etterhvert både tregolv og oppvarming i hallen. Ulempen var at banen var så smal at den kun hadde plass til 5 utespillere.

Elverum og Sørskogbygdas herrelag ble formelt innlemmet i Hedmark Håndballkrets i 1953. På tinget etter 1957-sesongen kom det forslag fra Ham-Kam og Veldre om å få Elverum ut av kretsen og inn i Sør-Østerdal, der de egentlig hørte hjemme. Det ble argumentert med at Elverum hemmet rekruttering og utvikling på Hedemarken med sin nedsabling av ferske lag. Elverum burde heller bidra til at det ble flere herrelag i Sør-Østerdal, ble det sagt. Forslaget falt med 17 mot 12 stemmer. Men utspillet virket klart motiverende for Elverum. Kampene ble ikke lettere for Hedemarks-lagene etterpå!

I 1958 stilte Elverum med juniorlag i inne-NM for første gang, etter å ha slått Ham-Kam 21-1 i uttaks kampen på Hamar. NM-kampene gikk i Nordstrandshallen, der Elverum startet i et forrykende tempo og kom helt til finalen mot Arild, men der ble det 5-8-tap.

Fra 1956 var mange spillere fra Elverum på landslagstreninger og prøvekamper, men Olav Moe og Bjørn Nystuen var de første som ble internasjonale. De ble tatt ut til Nordisk Mesterskap for junior i februar 1959.

Dukla, som var verdens beste håndballag på den tiden, gjestet Elverum i 1959. På Sentralidrettsplassen slo verdensstjernene seg løs. Både individuelt og kollektivt – i forsvar og angrep – viste de ting som ingen hadde sett i Elverum før. De prikket backhåndskudd i hjørnene fra 11 meters hold og fintet hverandre fri på helt nye måter. Selvfølgelig ble det seier til Dukla (39-13), men møtet ga elverumsspillerne nye impulser. Kampen ble tatt opp på film, og noen av detaljene gikk det an å trene på.

Første gullalder komi1960-årene

I dette tiåret hevdet laget seg helt i toppen i Norge. Elverum satte sitt preg på norsk håndball både sportslig og administrativt. Eventyret startet med semifinale i NM mot Nordstrand på Sentralidrettsplassen i 1960 med 3000 tilskuere, som var publikumsrekord så langt. Kampen viste at Elverum nå kunne utfordre de beste lagene i landet, og ungguttene sto i kø for å få en plass på laget. I tillegg var publikumsinteressen så stor at den ga muligheter til å utvide klubbvirksomheten.

Fra starten i 1946 og til laget var i norgeseliten i begynnelsen av 60-årene, var Ola Haugen drivkraften bak Elverums herrelag. Han var den som sammen med kona Elsa, innførte håndballen i Elverum. Han var formann nesten sammenhengende fram til 1962 og i tillegg trener og lagleder i en lengre periode. Han sto også bak den første gullalderen i elverumhåndballen. I månedsskiftet juli/august 1961 klarte han å skaffe den svenske rikstreneren Sigo Bjerstil å holde en ukes treningsleir i Elverum. Den uka ble ikke bare innledningen til ny håndballinnsikt. Den inspirerte også til arbeid for å utvikle et landsomfattende seriesystem, og ikke minst la den grunnlaget for et langt og givende vennskap og samarbeid mellom Bjers og Elverum. Det resulterte i kontakter på høyt nivå i svensk håndball, mange verdifulle treningsbesøk og nye impulser i årene framover.

11. juni 1962 ble første kampen på Asfalten spilt. Da møtte Elverum Brynjar i en privatkamp som endte med seier til hjemmelaget, 29-20. Asfalteringen var forøvrig et prøveprosjekt. Rjukan og Elverum fikk tilbud om gratis asfalt fra Statens Ungdoms-og Idrettskontor mot å sørge for grunnarbeidet selv. Slik ble vi en av de to første i landet med asfaltert håndballbane. Samtidig ble det for første gang i Norge satt opp fangnetting bak målene for å skaffe flere kontringsmuligheter.

Samme året ble det opprettet en østlandsserie med de beste lagene fra Oslo i tillegg til Rjukan og Elverum. Rolf Sætersmoen fortalte at serien ble til i ei leilighet på Østmohjørnet. Der bodde Stein Berg. Fra sommeren 1961 jobbet han og Rolf hardt og lenge med forslaget før det ble vedtatt, og de første kampene i utendørsserien kunne settes i gang våren 1962. Det betydde at minst fire toppkamper skulle spilles i Elverum!

Serien ble en stor inspirasjonskilde for spillere, klubben og publikum. Håndballstemningen i Elverum tok nå helt av. Ungguttene som hadde spilt håndball fra de var små, ble faste A-lagsspillere. Generasjonen med Thor Nohr, Hans Dølbakken, Stein Erik Rasch, Jan Økseter, Arnulf Bæk, Lars Magne Brataas, Finn Urdal og flere kom inn på laget. De flyttet det tekniske nivået oppover, samtidig som de erfarne ikke var blitt for gamle. I jubileumsboka «Fra Fylken til Terningen Arena» kan en lese at 1962/1963 var sesongen da alt stemte for Elverum – unntatt i to finaler. Riktignok vant Elverums juniorlag Elverums første NM-gull i 1962 (innendørs), Arnulf Bæk ble klubbens første spiller på A-landslaget, og Jan Økseter, Finn Urdal, Per Augestad, Jan Cato Nabseth, Svein Slettan og Torer Berg ble tatt ut på Norges juniorlandslag i Nordisk mesterskap. I tillegg kom A-laget helt til NM-finalen utendørs. Det ble ny dugnad, med enda større frammøte, for å lage 1500 ekstra publikumsplasser på Asfalten. Hovedstadsavisene hadde store oppslag, og selveste Bjørge Lillelien kom for å sende radioprogram på forhånd.  Finalekampen mot Grønland ble spilt 16. september med cirka 4700 tilskuere. Dagen endte imidlertid med en solid nedtur: 11-18, og i finalen i innendørs-NM i Oslo like over nyttår ble det enda et nytt tap mot Grønland, 15-16.

Ikke bare i Elverums, men i den norske håndballens historie, ble 1965 et merkeår. Da ble håndball-Norge – i alle fall på herresiden – samlet til ett rike. «Elverum Idrettslag, håndballgruppen, stiller følgende forslag for Norges Håndballforbunds ting 1965: Norges Håndballforbund oppretter en landsomfattende hovedserie innendørs for herrer fra og med innesesongen 1965-66. Første sesong spilles som kvalifiserings- og prøveserie». Slik lød hovedpunktet i forslaget som Elverums håndballformann, Rolf Sætersmoen, presenterte for forbundets representanter søndag 21. mars 1965. Etter en nærmere to timer lang debatt, ble forslaget, med enkelte justeringer, enstemmig vedtatt.  Prøveserien ble en suksess, og den utviklet seg raskt til en permanent ordning. Takket være en klok og framsynt håndballentusiast fra Øksna kom seriesystemet på plass. «Ny epoke innledes» sto det i flere osloaviser foran starten på Hovedserien 3. oktober.

Men Elverum Håndball hadde mer å glede seg over dette året. 18. desember 1965 åpnet Elverumshallen med landskamp mellom Norge og Danmark. På Norges lag spilte elverumsingene Arnulf Bæk og Finn Urdal. Det var hysterisk jakt på billetter da forhåndssalget startet, men kanskje må julestria ta skylda for at det ikke kom mer enn 1700 tilskuere som så Norge tape 17-18.

Publikumsrekorden i Elverumshallen kom i 1967. 9. januar samlet 2000 seg for å se Elverum møte Sovjets landslag. Russerne vant 32-18, og Østlendingen skrev dagen etter at «Elverum ble spurv i tranedans» og «Elverums håndballgutter … virket nærmest tunge i sessen». Arrangementet var det imidlertid ingen ting å si på. Arne Flygind hadde lært seg en velkomsttale på russisk, og interesserte fra Moen gamlehjem ble invitert og plassert langs sidelinja på egen stolrekke foran hovedtribunen. Heldigvis ble ingen av dem skadet.

Foran sesongen 1966/1967 mistet Elverum tre viktige spillere. Både de to landslagsspillerne Arnulf Bæk og Finn Urdal og keeperen Jan Økseter, som hadde flere kamper på juniorlandslaget, flyttet til Oslo og meldte seg inn i Oslostudentene.

Etter en variabel tredje sesong i eliteserien var det i 1968 enighet om å gjøre et forsøk på å «hoppe over» noen år i sportslig utvikling ved å trene og satse slik en kunne forvente at de beste ville gjøre i framtida. Guttene skulle prøve et krevende, svært bevegelig angrepsspill. I tillegg fikk laget for første gang en fast trener, som også skulle være lagleder og i praksis ta ut laget. Stein Berg tok på seg oppgaven, og her forteller han litt om opplegget: «… en sterk spillerstall på ca. 20 mann … ville prøve det omfattende opplegget, med trening fem ganger i uka, pluss kamp, og med styrke- og grunntrening allerede fra 1. april. Gløden var stor, og treninger, samlinger og kamper gikk riktig bra utover våren og sommeren». Men plutselig sa det stopp. Laget tapte nesten alle kampene i serien, og semifinalen i NM mot Fredensborg ble et antiklimaks (15-30). Et eller annet var galt. Stein Berg forklarer det slik: «Vi kom til at det hadde vært for optimistisk å hoppe over flere års treningsutvikling med et helt lag. Overgangen ble for brå, overskuddet ble borte, formen dalte og det endte med nedrykk». Heldigvis ble det i denne omgangen bare ett år i 2. divisjon. 

Mye opp og ned gjennom 70-årene 

Det startet bra. Rekrutteringen var fortsatt god, samtidig som noen av de «gamle» spillerne, med Arnulf Bæk i spissen, vendte hjem. Sammen med Jan Cato Nabseth tok han på seg trenerjobben da Elverum var klar for elitespill etter å ha spilt seg direkte opp igjen fra 2. divisjon i 1969/1970. Det varte imidlertid bare i to sesonger. Senere vekslet det mellom eliteserien og 2. divisjon. Men selv om det gikk litt tyngre i perioder, mistet ikke klubben sin håndballkultur.

Arnulf Bæks sterkeste minne fra håndballkarrieren er fra OL i München i august/september 1972 da åtte palestinske terrorister fra Sort September klarte å ta seg inn i OL-byen. Aksjonen var rettet mot israelske idrettsutøvere som skulle delta i lekene. Målet til gisseltakerne var å presse Israel til å frigi vel to hundre palestinske geriljasoldater som satt i israelsk fangenskap. Det hele endte med 17 døde: 11 utøvere, 1 vesttysk politimann og 5 terrorister. Dagen etter massakren ble det holdt en minnemarkering på Olympiastadion. 80 000 tilskuere og 3000 aktive møtte fram. Deltagerne i den norske håndballtroppen fikk velge om de ville avslutte OL eller bli med videre. For Arnulf var saken klar: Lekene var slutt. De andre elverumsguttene Jan Økseter, Finn Urdal (OSI) og Thor Nohr (assisterende lagleder) var blant dem som valgte å fortsette.

I jubileumsboken beskrives vinteren 1972 som en motgangstid. De gangene laget spilte bra, ble det knepent tap, og skader og frafall på grunn av studier og militæret svekket laget. Det gikk mot nedrykk. Heldigvis kom det da ei melding som reddet både humør og optimisme: Per Graver, tidligere støttespiller på Oslostudentene og landslaget, fikk jobb som administrasjonskonsulent i Elverum kommune. Han ble en stor forsterkning i to sesonger. I en kamp mot Nordstrand det andre året i Elverum måtte han stå over på grunn av en skade, og Elverum tapte med åtte mål. Etter kampen lød overskriften i Østlendingen slik: «Elverum uten Graver er som Johan Sætre uten ski».

Sett i ettertid – og mange følte det også slik mens det sto på – hadde skjebnen, håndballguden eller andre magiske makter bestemt at sesongen 1976/77 skulle være den siste på øverste nivå for Elverum i lang tid. Det begynte med at 8-9 av de faste spillerne av forskjellige grunner ikke kunne være med lenger. Da det nærmet seg seriestart, kom det noen forsterkninger, men etter 11 kamper, da serien var halvspilt, hadde Elverum bare to poeng. Det kom forslag om å ta inn flere gamlekarer, men der var trenerne klare: «Det har vært vurdert, men kommer ikke på tale. Det ville ødelegge det gode miljøet vi har. Vi vil heller tape enn å ta med utrente i stedet for ungguttene som trener og gjør så godt de kan».  Mange tilskuere og fin stemning på hjemmekampene var et klart svar på trenernes holdninger. Stemningen steg selv om tapene bare fortsatte. I 13 serieomganger lå Elverum på bunnen av tabellen. Men publikum sviktet ikke. Det var likevel ikke nok. 4. februar gikk den avgjørende kampen mot Fjellhammer på bortebane. Uavgjort var det som måtte til for å sikre plassen i eliteserien. Da cirka 10 sekunder av kampen gjensto, sto det 18 – 18! Arnulf Bæk forteller at en av elverumsguttene klarte å vinne en duell om ballen like før slutt, og da den ene dommeren vinket spillet videre, «begynte vi å juble over å ha greid det livsviktige poenget». Den andre dommeren hadde imidlertid sett noe ureglementert, og han blåste frikast for Fjelhammer. Spillet ble stoppet 4 sekunder før slutt, minnes Bæk. Fjellhammers frikast gikk mellom armene på Terje Svenkerud, smalt i tverrliggeren og rett ut igjen, traff Jan Økseter i bakhodet og gikk i mål.

Rolf Christensen tok med hele laget til en sammenkomst da de kom hjem, og der var det enighet om at de skyldte publikum en satsing for å rykke opp igjen så fort som mulig. Men slik gikk det ikke. Det var først etter vel 15 år, eller nøyaktig 5705 dager, at Elverum igjen spilte i eliteserien.

Men 1970-årene hadde også noen lyspunkter: I 1971 fikk laget for første gang til en avtale om draktreklame, og for håndballen var det en stor dag da Rolf Christensen like over nyttår 1978 kunne overrekke sin gave – Rolfshallen – til Elverum Idrettslag, etter 100 dagers arbeid. Dermed var det vanskelige puslespillet om treningstid løst. Alt før åpningen var hallen sprengt, med venteliste, men for rekrutteringen, som i siste halvdel av 70-tallet hadde begynt å bli merkbart svakere, ble det nå en helt ny tid.

Jon Refseth, Lars Tore Ronglan og Arne Steinsvåg startet med håndballskole for 10-12-åringer i den nye hallen, og fikk bra respons. Blant de mange som fikk en god start her, var en liten og veldig løpsvillig playmaker, Stein Rasch.

1980-tallet

I 1981/1982-sesongen var klubben i store økonomiske vanskeligheter. Både A-lagets drift og den store pågangen i yngres avdeling dro med seg store utgifter, uten at inntektene sto i forhold. Samtidig minket dugnadsviljen. I tillegg mistet Elverum kontakt med toppserien. Stort sett holdt de seg i 2. divisjon, med en liten tur innom 3. divisjon i sesongene 1985/1986 og 1986/1987. De produserte fortsatt spillere til junior- og seniorlandslag, og tidligere spillere drev et bredt og langsiktig rekrutteringsprogram som pågikk mesteparten av perioden.

Beste plassering i disse årene hadde Elverum i 1982/1983 med 2. plass på tabellen. Men «gamleguttene» med Stein Berg, Ottar Berget, Lars Magne Brataas, Arnulf Bæk, Hans Dølbakken, Dag Findsen, Frode Grindahl (lagleder), Knut Johansen, Erik Lund, Willy Løken, Olav Moe, Stein Erik Rasch og Jan Økseter, gjorde det bra. I oldboyscupen i 1980 vant de et uoffisielt NM for spillere over 35 år. «Det er ikke så mange lag med så mange spillere over 35 år med så få kilo overvekt, så vi vinner på farten», sa Lars Magne Brataas, stolt toppscorer med seks mål, etter at Fjellhammer var slått ut i finalen.

I «Fra Fylken til Terningen Arena» omtales tiåret som en vanskelig tid med mye uro. Spillernes ambisjoner varierte mye, og det oppsto noe uenighet og misnøye i miljøet, særlig rundt lag og laguttak. 2. divisjon var ikke nok for en del, mens det for andre var et passe nivå. For dem var håndballen en hobby ved siden av andre hobbyer og ungdomstid. I tillegg slet laget med å få trenere. For eksempel ble det til 1981/1982-sesongen gjort energiske forsøk med å få Rolf Lundberg som spillende trener, men Tindlund som han trente da, satte så mye inn på å beholde han at det ikke ble aktuelt. Først neste sesong var han på plass i Elverum. Han hadde fått innfridd de fleste ønskene sine om at spillerne skulle trene 4-5 ganger i uka, laget skulle være med i 8-9 turneringer på sommeren og frafallet skulle være svært lite. Men da han kom, ble kan sjokkert over hvor mye som manglet i opplegget rundt laget. Han holdt ut til det var 4 kamper igjen. Da ga han seg, og Dag Vidar Hanstad (21 år) tok over. Han måtte også gå inn som trener neste sesong da det heller ikke da lyktes å få tak i den de ønsket. Selv sier han: «Selvtilliten kan det ikke ha vært noe i veien med. Jeg var selvsagt ikke moden for å være trener, men det fantes ikke så mange alternativer. Samtidig var jeg opptatt av dette med å lede/trene andre. Men selv om jeg hadde over 30 A-landskamper som spiller, hadde jeg ikke trenererfaring. Og her skulle jeg trene folk som var 10-15 år eldre enn meg».

I 1987/1988-sesongen hadde Elverum nok en ung trener. Frank Røset var også bare 21 år og seriens yngste trener da han flyttet Stig Rasch, som hadde kommet inn på A-laget i 1985/1986-sesongen, fra vingplass til langskytter. Derved utløste han et talent som skulle vokse helt til topps.

Etter råd fra Dag Vidar Hanstad kontaktet herrelagsutvalget i 1989 islendingen Thorir Hergeirsson. Han var nyutdannet ved Norges Idrettshøgskole og var trener for B- og rekruttlaget i Fredensborg/Ski. Dag Vidar visste at han var seriøs og dyktig – og interessert. Med A-laget til knes i nedrykkgjørme, store økonomiske problemer og et lite utbygd klubbapparat, gikk den entusiastiske komitéen på med krum hals. De fikk tilstrekkelig medhold til at de kunne tilby Thorir jobben og invitere han på besøk for å se på forholdene.

Thorir kom og fikk se en 29-23 seier mot Nordstrand først i mars, og i tillegg fikk han med seg en kamp mellom 16-og 17-årslaget. Han ble ikke mindre lysten på jobben etter å ha sett disse kampene – gullfuglen var skutt.

Det var spent og nervøst utenfor Rolfshallen på forsommeren i 1989, der Thorir hadde tatt plass på et kontor i andre etasje for å ha oppstartsamtaler. Omkring 45 gutter hadde lyst til å være med på den nye tiden i Elverum Håndball. De hadde møtt den litt morske treneren samlet, men nå skulle han snakke med dem én og én for å få greie på hvilke tanker og planer de hadde med håndballen. Ikke alle hadde tenkt over hva det ville si. Det var lenge siden kulturen var slik i Elverum-håndballen at alle som skulle spille på A-laget, måtte ha som mål å bli blant de beste i landet.

Treningen kom i gang umiddelbart, og etter noen treningskamper hvor de klarte seg overraskende bra, ble det tatt ut en A-stall. De som ville ha et mer begrenset opplegg, kom i en annen treningsgruppe, omtrent like stor, og dannet laget som spilte i 4. divisjon.

Thorir la ikke skjul på at han syntes det var altfor lav intensitet over det som skjedde både på trening og i kamp. Han tok utgangspunkt i forsvarsspill, gikk grundig til verks med høye krav og litt etter litt kom spillerne inn i vaner som lignet på det som krevdes på høyere nivå. Thorir hadde holdningen, kunnskapen, entusiasmen og dristigheten Elverum så sårt hadde manglet på 80-tallet. Den lille islendingen snudde opp ned på det meste.

Hvis det finnes en gud for hver idrett, og det kan en jo forestille seg, så må Thorir ha hatt et godt forhold til den. For absolutt alt fikk han til, og alt ordnet seg. Han fikk et spillerutvalg på over 40 mann med bra skolerte gutter, han møtte ledere som var innstilt på å gi han frie hender og best mulige arbeidsforhold, og han kunne følge sine teorier og prinsipper uten motarbeidelse av noe slag. Alt gikk Thorirs vei.

Innsats i motvind

Fraflytting etter skolegang hadde tynnet ut i mengden av rekrutter. Likevel var det så mange spillere i 1991/1992-sesongen at det ble opprettet egen organisering for et 3. divisjonslag, nærmest et rekruttlag, med Arnulf Bæk og Thorir Hergeirsson som trenere. A-laget viste fortsatt framgang, selv om Thorir sjelden var fornøyd med både innsats, angrep og forsvar gjennom hele kamper. Men laget vant serien og var endelig oppe igjen der de hele tiden hadde håpet – i eliteserien – etter 15 år, 7 måneder og 14 dager «i mørke». B-laget kom også sterkt og sikret plassen i 3. divisjon.

2. divisjon ble avsluttet med to kamper i Bergen i mars 1992. Etter 25-19-seier mot Tertnes og 24-24 mot Åsane var opprykket klart. Thorir ville ikke ha noen form for feiring før siste kamp var spilt, men det ble forberedt en liten mottagelse for gutta i Elverumshallen. Et 50-tall fra den indre kjerne i Elverum-håndballen hadde ordnet med rød løper, flombelysning, norsk, svensk og islandsk flagg, champagne, rykende ferske opprykk-T-skjorter, hyldningssang – og politibil med blålys til å eskortere dem den siste biten av hjemturen fra Gardermoen. Flyet fra Bergen var imidlertid et par timer forsinket, så klokka ble to på natta før blålyset rundet hjørnet av Gråberg, og heltene kunne komme ut og ta imot hyllesten.

Suksessen til Thorir Hergeirsson hadde selvsagt vakt oppsikt, og han fikk mange fristende trenertilbud mot slutten av fjerde sesong. Men det ble for fristende å ta ett år til i Elverum. «Ikke mange klubber er bedre drevet eller har bedre spillermateriell, fremdeles med utviklingsmuligheter», sa han, og det endte med at han skrev under for enda et år.

Ryddig som han var, hadde Thorir Hergeirsson tidlig sagt fra at han, på grunn av familieforhold og fullførelse av utdanningen, ikke kunne trene laget i 1994/1995 sesongen. Bogdan Cybulski, som hadde vært trener på høyeste nivå i Polen, fortsatte den gode jobben Thorir hadde gjort. Med litt friere tøyler ble dette et rekordår. Det ble bronsemedalje i serien, og laget gikk helt til topps i sluttspillet – for første gang – da de møtte Runar i dobbel finale. Først med 19-19 i Elverum og så med 19-18 i Sandefjord!

Omkring 20 ungdommer hadde bestemt seg for å bidra til økt stemning da Elverum rykket opp i eliteserien igjen. Øverst på østre tribune i Elverumshallen samlet de seg under navnet «Styggberget». De hadde ambisjoner om å gjøre Elverum til seriens mest fryktede bortebane, og med horn og bjeller og alt som bråkte, dro de opp en stemning som trakk med seg resten av hallen. De hadde lært av Thorir at de skulle bråke mest mulig når motstanderen hadde angrep, så spillerne skulle få problemer med å høre hva de sa til hverandre. Og så skulle de klappe taktfast når Elverum angrep. Det gikk bra hjemme, men skar seg litt i en bortekamp mot Kragerø. «Dommerjævel», «klysa», «fleskelasset» og «dommersatan» gjentatt i kor ble i drøyeste laget for resten av elverumssupportene. Heldigvis lærte de fort hvor grensen gikk.  En stund var Styggberget en maktfaktor for Elverum, på linje med etterkommerne i Taiga’n i neste storhetstid.

Til tross for store begivenheter på banen og debut i europacupen, skapte økonomien bekymring i disse årene. Opptakten til sesongen 1993/1994 var preget av økonomiske problemer. På årsmøtet i juni ble det slått fast at klubbens gjeld var på 500 000 kroner, og i 1994 var underskuddet steget til 900 000 kroner. De store underskuddene økte stemningen for å splitte opp Elverum Idrettslag, slik at gruppene ikke lenger var samlet og gjensidig ansvarlige for økonomien. Overgang til allianseidrettslag ble vedtatt i 1995, og slik ble Elverum Idrettslag, Håndballgruppa, til Elverum Håndball. Laget ble senere, på ekstraordinært årsmøte i april 1997 delt i tre avdelinger: herrer, damer og yngres. Damelaget og yngres avdeling valgte å fortsette som en del av idrettslaget, mens herrelaget gikk for skilsmisse, selv om det sto igjen uløste problemer både med økonomi og organisering.

Ny ordning for sesongen 1993/1994 var at det ble ansatt daglig leder i håndballgruppa, med eget kontor i Rolfshallen. Alf Hermansen ble daglig leder og aktivitetsleder, og Thorir Hergeirsson fikk halv administrativ stilling. Meningen var å drive tiltak som kunne gi økende inntekter og frigjøre andre ledere til inntektsgivende aktivitet. For å rette opp økonomien skulle A-laget bidra ved å ta på seg dugnadsjobber som flytting, sjauing og lignende og som ikke tok jobben fra arbeidsløse og andre. Men det var få jobber å få tak i. Utgiftene måtte derfor presses ned, så laget kunne for eksempel bare betale en tredel av turene til kamper og turneringer.

I 1994/1995 skulle Elverum ta opp kampen mot de største lagene i Norge, men økonomien var fremdeles dårlig. Derfor ble det bestemt å trekke inn stillingen til Alf Hermansen. I tillegg skulle antall trenere reduseres. Cybulski skulle trene både elitelaget og 2. laget, og det skulle være to, ikke tre, dametrenere. Reiseutgiftene skulle også reduseres.

Sesongen 1997/98 skulle bli den siste i eliteserien i denne omgang. Svært tung økonomi, mangel på klassespillere og mindre kontinuitet i treningsarbeidet gjorde at laget slet tungt de neste årene. Samtidig ble det en vanskelig tid også på administrasjonssiden.

Sesongen 1997/98 skulle bli den siste i eliteserien i denne omgang. Svært tung økonomi, mangel på klassespillere og mindre kontinuitet i treningsarbeidet gjorde at laget slet tungt de neste årene. Samtidig ble det en vanskelig tid også på administrasjonssiden.

En ny tid

Publikumsmetropolen Elverumshallen lå i dvale ved århundreskiftet. I 1.divisjonssesongen 1999/2000 var det nede i 47 betalende tilskuere på en seriekamp, og bare fire ganger bikket det så vidt over 100. Sesongen etter, da de spilte i 2. divisjon, ble det enda verre. Bunnrekorden var 16 tilskuere da trønderlaget Tiller var på besøk. Bare én gang denne sesongen var det over 100 tilskuere. Da var det 120 som så Elverum-Veldre. Håndballpublikumet i Elverum hadde vanligvis vært stort, men på en betingelse: Elverum skulle aller helst spille på høyeste nivå.

I 2001/2002-sesongen bestemte styret at det ikke skulle brukes penger til å skaffe spillere, og det var heller ikke nødvendig. Mange unge og lovende kjempet om plassene på laget. I tillegg var økonomien stabilisert, og det var god kontroll på driften. Optimismen var derfor stor: Dette skulle bli starten på en ny god periode i Elverum-håndballen. Med en bra organisasjon, et ungt lag, lite frafall og noen nykommere som skulle forsterke laget, ble målet 1. divisjon (nivå 2) som en plattform for satsing mot gamle høyder. Og allerede tre kamper før serien var slutt, var opprykket klart.

Fra sin tilværelse som proffspiller i Tyskland holdt Stig Rasch seg godt orientert om Elverums kamper og form, og han fikk mer og mer lyst til å komme hjem og bidra til å bygge et nytt topplag. I 2003 bestemte han seg for å flytte hjem, til stor glede. Sist sesong hadde pekt i riktig retning for Elverum, med lovende unggutter og stigende publikumsinteresse, så skrittet opp til eliten virket ikke umulig. «Alt blir lettere nå», sa leder Kjell Kulvedrøsten, full av forventninger. Returen var imidlertid en nedtur for Stig. Entusiasmen og holdningene i Elverum var på bånn, og det ble et svare strev med å stable et brukbart lag på beina. På et tidspunkt var det så ille at det ble snakket om å legge ned «hele greia». På første innetrening 8. august 2003 møtte det for eksempel opp bare 3 målvakter, 3 utespillere, 1 gjestespiller + en fra sportslig utvalg! Heldigvis ga de ikke opp, og sammen med kjernen i Elverum Håndball gjorde Stig i 2005 en bragd ved å dra laget opp i eliteserien igjen. Det ble starten på en ny epoke: Elverum i toppen av norsk herrehåndball.

Å påstå at Christian Berge ble sett på som en frelser, er nok for drøyt, men da Elverum Håndball fikk underskriften til Christian som ny trener i 2008, var det bred enighet om at klubben hadde gjort et scoop. Laget hadde vunnet sluttspillet i 2008, med Axel Stefansson som trene, og i sesongen 2009/10 tok de gull i NM, sølv i serien og bronse i sluttspillet.

Senere har det blitt mange seire: NM i 2018, 2019 og 2020, serien i 2013, 2017, 2018, 2020 og 2021 og sluttspillet i 2012,2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019. I tillegg spilte Elverum kvalifikasjonsrunde i Champions League i 2013/24-sesongen, og fra 2015/16 har de deltatt i gruppespillet. Beste plassering så langt er 3. plassen i 2018/19.

Christian Berge ble løst fra sin kontrakt i 2014, men framgangen fortsatte under etterkommeren, Michael Apelgren. I dag er Elverum Håndball fremdeles Norges beste lag, nå med Børge Lund som trener.

Til tross for den sportslige suksessen, slet Elverum Håndball igjen med økonomien. På årsmøtet i mai 2015 hadde laget en negativ egenkapital på 4 268 000 kroner og et driftsunderskudd for 2014 på 865 000. Det skapte usikkerhet rundt den videre driften. Men allerede i november klarte de å minke den negative egenkapitalen med 2,5 millioner. Spillerne dro i gang kronekampen «Blanke Ark» som samlet inn 1,5 millioner, samtidig som hvermannsen, kjendiser, lag, foreninger og bedrifter åpnet lommeboka. Siden har det bare gått én vei: Oppover. Noen var redde for at Champion League-spillet skulle bli en utgiftspost, men med store publikumstall og stor innsats fra frivillige har det blitt en god inntektskilde, med nye publikumsrekorder. 28. september 2019 samlet 12 377 tilskuere seg i Håkons Hall for å se «lille» Elverum møte Paris Saint-Germain, og i februar 2020 sto 2507 tilhengere tett i tett i Terningen Arena da Barcelona var på besøk.

På begge disse kampene var det ellevill stemning, og som vanlig var «vår hvite vegg», Taiga’n, på plass. Siden 2006 har de fulgt håndballgutta i tykt og tynt, like mye på bortebane som på hjemmebane. De er lagets 8. spiller.