Hvordan utgjøre forskjell?

I fjor på denne tiden skrev jeg kanskje tidenes mest leste innlegg på ehh.no. Ikke fordi det var noe mål i seg selv, men rett og slett fordi jeg ikke fant TV interessant etter «Grevinnen og Hovmesteren». Samtidig skrev jeg om noe som engasjerte meg, på et dypere plan enn at jeg personlig synes håndball er verdens beste idrett. Det var noe mer ved det at våre to øst-europeiske spillere ikke kom seg hjem til jul. Det fikk meg til å tenke på hva som betyr noe. Jeg har opplevd tøffe ting, men hvem har ikke det? Jeg lever godt og mange ganger over evne. Hvorfor? Fordi jeg føler jeg kan. Kan jeg? Nei, men jeg skylder på at jeg er ung og uerfaren. Selv om det også blir feil, da jeg mange ganger i hverdagen krever å bli respektert for det jeg gjør, på lik linje med alle andre voksne mennesker.

Goran og Lazo fikk ei veldig fin jul i fjor, det vet jeg. Det fikk de på grunn av at de tross alt har et nettverk, et nettverk av ressurssterke og hyggelige mennesker. Mennesker som bryr seg og som forstår. Det finnes uansett de som ikke har denne omgangskretsen, ute i verden, men også her hjemme i Norge. Denne tanken satte seg hos meg etter fjorårets lille utblåsning. Hvordan kan vi alle plukke opp disse? Jeg har ingen fasit, men det får meg til å tenke på hva jeg driver med. Jeg har viet 12 av mine 24 år til håndball. For hvem? Kun for meg selv. For at jeg selv skal føle meg bra. Og tro meg; det er det viktigste. Du skal alltid stå i sentrum hos deg selv mener jeg. Samtidig skal du være ydmyk og ha forståelse for hvilken innvirkning og påvirkning du kan ha på mennesker rundt deg. Personlig tenker jeg sjeldent (les: aldri) på det.

Det har vært mye prat og skriverier om mobbing det seneste året, en ting jeg vet treffer hardt. Alle har vel opplevd dette i større eller mindre grad. Ofte trenger det heller ikke å være en ondsinnet mening rundt det. Vi kjenner gjerne ikke en person, vi velger å tiltale på en negativ måte, så veldig godt. Hva vet vel vi om hvordan mennesker vi ikke kjenner reagerer? Jeg må desverre innrømme å ha vært i begge sko. Etter min mening; ikke alvorlig i noen av tilfellene. Men du skjønner når du reflekterer over hva som treffer deg litt ekstra, at du også noen ganger kan ha sagt ting som andre kan ha tatt seg nær av. Heldigvis føler jeg at jeg selv har vokst på slike opplevelser, men jeg forstår at det ikke gjelder alle. Uheldig er det selvfølgelig, men hvor forsiktige skal vi være? Skal vi gå på nåler?

Jeg tror at det viktigste er å inkludere og der kommer håndballen inn i bildet. Håndballgruppen fra de yngste til de eldste og ikke minst Taiga’n. Alle andre aktiviteter og arbeidsplasser også forsåvidt. Å være del av et fellesskap er uvurderlig. Det å vite at du hele tiden har dine lagkameraters eller kollegaers støtte i ryggen, er en god følelse. Jeg kjenner til garderobekulturen og der hagler det meldinger både av den positive og negative sorten. Innerst inne sitter du likevel med følelsen som må bygges opp over tid; vi jobber sammen mot samme sak. Ikke tro at den kommer av seg selv. Det er et tillitsforhold som må bygges over tid. På samme måte som vi ikke vet hva folk kan ta seg nær av, så vet vi heller ikke hvordan forskjellige personer responderer på oppbygging av tillit. De fleste av oss klarer ikke lese andre personer 100%, det er en kunst noen har i større grad enn andre, men ingen er feilfri. Da kommer kommunikasjon inn i bildet.

Det føles falskt og unaturlig å føre lange samtaler med enkelte mennesker. Og det skal heller ikke være nødvendig. Noen ganger kan det likevel være godt å stille korte spørsmål. Hva har du gjort idag? Går det bra? Det kan virke klisjé og heller ikke helt naturlig. For mange gjør det heller ikke en forskjell, men for noen… For noen kan det utgjøre en stor forskjell. Om det så er 1 av 1000 så vil det føles godt når du treffer den ene personen. Jeg er for dårlig på det, men jeg ønsker virkelig å bli bedre. Det utgjør små forandringer for meg, men kan utgjøre store forandringer for noen andre.

Hvor godt er det ikke å føle seg sett? Om du spør meg så er det en fantastisk følelse. Det å vite at noen bryr seg, både om deg og kanskje også det du gjør. Når jeg jobber som trener så er dette noe jeg etterstreber, uten alltid å lykkes. På det personlige plan hos familie, venner, bekjente og kollegaer har jeg en lang vei å gå. Vi ønsker 2500 mennesker på hver eneste hjemmekamp. Hvorfor? Fordi vi vil bygge samholdet i byen. Vi kan ikke se dere alle til en hver tid, men sammen med dere kan vi gjøre underverker. Sammen kan vi se hverandre, enten vi er på banen eller på tribunen. Inkluder folk i fellesskapet og respekter de for det. La det være fotball, politikk, teater, turn, håndball osv. Og ta gjerne med verdiene til håndballforbundet på veien: Begeistring, Innsatsvilje, Respekt, Fair Play.

Jeg ber kanskje om alt for mye, men jeg ønsker å få med meg flere. Jeg beskrev medmennesket og samholdet hos elverumsingen sist jul. Jeg vet mange i Elverum sitter med denne egenskapen og mange er dyktige allerede, men jeg ønsker alltid å jobbe mot å bli best. Akkurat som håndballklubben jeg er så heldig å være en del av. Så mange mennesker som hele tiden gjør sin jobb, betalt eller ikke, med ett mål for øyet; være best. Vi har Norges beste frivillige som år etter år sørger for at vi er beste arrangør. Vi har Norges beste supportere som alle andre vil lære av og løfter våre gutter frem mot seier. Og i fjor hadde vi også Norges beste spillere som endelig tok hjem seriemesterskapet.

Jeg er så heldig å ha gitt meg selv denne muligheten til én gang i året få synse om det som opptar meg. Jeg kan i dette innlegget virke kravstor, men det er en frihet jeg gir meg selv. Jeg er en trønder som var så heldig å få komme til Elverum, en by jeg har blitt glad i.

Det handler ikke om å gå på nåler. Det handler om å leve, men samtidig gi andre mennesker den samme muligheten. Vi blir aldri feilfrie, men vi kan alltid jobbe for å bli bedre. Byens store organisasjoner, foreninger og lag må være flaggskip. Det gjelder også håndballen. La folk bli en del av samholdet og nettverket… Ikke av håndballklubben Elverum, men av byen Elverum.

Jeg avslutter med å ønske alle en riktig god jul! Vi sees på kamp 3.juledag.

Du kan også lese innlegget jeg kom med for et år siden: Medmenneske og samhold

Av Fredrik Ruud, Webansvarlig EHH