Medmenneske og samhold

Det er tradisjoner i Norge og i Elverum for å vise omsorg, omtanke og hjelpsomhet. Rundt håndballen i Elverum har det vært en styrke i mange år, ja kanskje i alle de drøye 75 årene Elverum har vært en håndballklubb. Et folkelig og uredd miljø med en vilje til å hjelpe, en vilje til å støtte, men samtidig en evne til å være kritisk når det trengs. Og det er kanskje det viktigste, det å være kritisk. For ting går ikke alltid på skinner. Det er ikke alltid rosenrødt. Ting er sjelden perfekt.

Elverumsingene er dyktig til det å gi beskjed om at ikke alt er perfekt, men samtidig viser de gang på gang at de mener kun det beste for klubben. 10% av byens befolkning i Oslo Spektrum lille nyttårsaften for å støtte klubben i sitt hjerte, er et bilde på det. Og det til tross for at prestasjonen i serien har vært varierende. Som supporter skal det vises følelser, negative så vel som positive. Det er nettopp derfor Elverum Håndball Herrer har Norges beste supportere. Det du kan lese under er et bevis for den kulturen som lever i Elverum.

Vi står nå på dørstokken til julefeiringa. Jul er selve symbolet på familiehøytid. Det er en tradisjon at man skal være sammen med de som betyr mest, enten det er familie, kjæreste, venner etc. Håndballen i Norge har kommet dit at det knapt er tid til julefeiring. Det løser seg ofte for våre spillere med norsk pass, det er verre med de som er fra andre land. Allerede 2.juledag er det trening etterfulgt av kamp borte mot Follo 3.juledag, treninger 4. og 5.juledag og cupfinale 6.juledag. Det finnes ikke tid for å reise til sine nærmeste, men det er noe alle er klar over. I alle yrker må noe ofres, mens du tjener på andre områder.

I slike tilfeller kommer godheten i hedmarkingene frem. Litt tidligere idag snakket jeg med vår målvakt Goran Rajkovic på telefonen etter å ha fått nyss i at han skal feire jul hos familien Nordberg. Selv sitter jeg i hytta på Røros med utømmelige mengder julekaker og god drikke. Litt dårlig samvittighet får jeg når han sitter alene i en leilighet i Elverum. Spesielt når han nettopp har fått sitt tredje barn, sin første datter hjemme i Kroatia. Fani skal hun hete og han har ikke møtt henne ennå. Jeg skjønner fort at det ikke er så mye å uroe seg over. Goran har blitt kjent for sitt store smil og smittende humør i Elverum.

– Jeg har måttet si så mye nei, mange mennesker har tilbudt meg å være med dem. Jeg føler at jeg får dårlig samvittighet for alle er så snille. Lille julaften, julaften og 1.juledag er jeg bedt bort på middag og det er desverre alt jeg har tid til. Folk er så snille, men jeg rekker ikke mer enn det. Jeg gleder meg derimot mye til alt jeg får oppleve i jula og er glad for at folk har så åpne armer, sier han på vekslende engelsk og norsk.

Plutselig er rollene byttet. Goran sitter med den dårlige samvittigheten, mens jeg er misunnelig. Det er hans evne til å alltid se det positive som det er noe spesielt ved. Han elsker håndballen og dette var hans mulighet til å komme seg ut å prøve noe nytt. Jeg har en følelse av at kona hjemme i Kroatia er en viktig bidragsyter til at han klarer å være så positiv. Selv har jeg ikke noe grunnlag for å si følgende; det må være krevende å ha det daglige ansvaret for tre små unger, derav en nyfødt. Mødre klarer det hele tiden, men jeg syns det er imponerende.

Det er Gorans første jul uten familie og han er ærlig på at det bli spesielt, men han gleder seg mer over muligheten til å ta to seiere i romjula for Elverum. Ikke minst cupfinalen den 30.desember. Der vil han gjøre alt i sin makt for at Elverum skal triumfere og at han får muligheten til å dedikere den til sin nyfødte datter. Han spiller med hjertet utenpå drakta, alltid. Men jeg tror disse julekampene betyr om mulig enda mer. Nyttårsaften setter han seg på flyet hjem til Kroatia, forhåpentligvis med to triumfer i bagasjen.

Birgit Sæhlie har invitert hjem Goran på lille julaften og skal servere rakfisk.

– Det blir spennende å se om han liker det, men jeg har sikret meg med noen pizzastykker i bakhånd hvis det skulle skjære seg helt, sier Birgit.

Hun jobber til daglig på Elverum læringssenter hvor Goran har tatt norsk-kurs det siste halvåret og er i tillegg med å jobber som frivillig i dugnadsgjengen på Elverums hjemmekamper.

Hvorfor ville du invitere Goran hjem i disse juletider?

– Vi har tenkt på det lenge, men det passet godt å gjøre nå. Vi har tradisjon for å ha familien på besøk lille julaften og det passet da også å invitere Goran over. Det er ikke vanskelig å invitere en så «likanes fyr» inn, samtidig som jeg har tenkt på at han sitter alene i disse juletider. Jeg håper også at jeg kan lære litt om Kroatia og andre kulturer når han er her. For jeg må være ærlig å si at Kroatia ikke er det jeg kan mest om, sier Birgit.

Noen andre som har invitert hjem folk i julen er familien Nordberg. De får besøk av Goran, Lazo, Lazos kone og Lazos datter på selveste julaften.

– Vi blir ni stykker og det serveres ribbe med det som hører til. Lutefisken tror jeg vi står over i år, men vi er opptatt av å vise hvordan vi feirer jul. De skal lære våre tradisjoner, men samtidig vil vi lære hva de har av tradisjoner, sier Leif Nordberg (Lars Nordbergs far)

Nyopererte Lazo Majnov tar med seg familien bort til familien Nordberg og han gleder seg til julaften.

– Jeg er ortodoks og vi feirer ikke jul før over nyttår, men jeg gleder meg til dette og ser frem til å lære om norske juletradisjoner, sier han.

Leif Nordberg er forberedt og lover en liten julegave til alle, spesielt til den yngste; Lazos datter.

– Vi inviterer dem ikke kun av barmhjertighet, men vi er opptatt av å vise dem vår kultur samtidig som vi forhåpentligvis får lære mye om dem. Det viktigste er uansett at det er kompiser av Lars, de er alltid velkommen hjemme hos oss, sier Leif.

Det er i stunder som dette at våre mennskers gode sider kommer ekstra godt frem. Jeg tror de ressursene vi sitter på i Elverum er viktig. Enten det er snakk om supportere, veteraner, frivillige, spillere osv. Det er snakk om medmennesker. Det er snakk om samhold. Vi ser de medmenneskene og det samholdet hele tiden resten av året, på hver en kamp og hver en trening, men det blir nå så tydelig. Mange som ikke er nevnt i denne lille teksten fortjener også ros, dere bidrar. Jeg orker rett og slett ikke den 22.desember klokken 22.02 å lage en analyse for hva alt dette betyr for det som skjer på håndballbanen. Jeg drister meg likevel til å si at det å ha en slik sjargong i klubben, bidrar til at spillerne vil gi alt for publikum og publikum vil gi alt for spillerne. Jeg gleder meg til å se den følelsen 30.desember på Sentrum Scene og i Oslo Spektrum, jeg får gåsehud allerede.

– Jeg vil benytte muligheten til å ønske alle våre supportere og spesielt Taiga`n en riktig god jul, avslutter Goran.

Jeg kaster meg på den; god jul!

Fredrik Ruud, EHH