Takk for kvelden, Elverum!

“Skal du ikke være med på festen?”.

En sjokkert kollega har vel sjeldent opplevd at jeg har uteblitt fra sosiale sammenkomster på jobben.

Og selv om jeg alltid har ment at jobb går foran fest, var det likevel følelsen av å gå glipp av “moroa”, som vi sier i Larvik. I stedet måtte kommentere en litt tung kamp, helt uten spenning. For hvordan kunne dette bli noe annet enn et klart tap?

Vi snakker tross alt om PSG – en av håndballens mest fryktinngytende forkortelser. Med spillere som har høyere restaurantregninger i det 4. arrondissement, enn lønningene til Elverum-spillerne.

Energinivået og entusiasmen var derfor ikke det høyeste da Gunnar Pettersen satte Skoda’n i gir og vi bega oss ut på tur.

På veien oppover leste jeg en artikkel om Emil Imsgard, hvor de blant annet kunne fortelle at han bor på St. Hanshaugen.

“Jøss, bor han i Oslo?”, sa jeg til Gunnar, i all min uvitenhet om at det også finnes St. Hanshaugen i Elverum.

Vi fikk heldigvis raskt klarhet i dette, takket være Google, før vi pratet oss forbi avkjøringen til Elverum fra E6. Feilen ble ikke oppdaget før Vikingskipet kom til synet på venstre side.

To beviser på at verken Pettersen eller jeg kan kalle oss elverumsinger.

Da vi gikk inn i Terningen Arena føltes det som det var for første gang på langt tid. Det slo meg at det må nesten være to år siden jeg sist var her og kommenterte. Litt tom for energi, med liten tro på det “umulige” og kanskje litt ute av trening, ble jeg intervjuet av Kalle Björkman foran hundrevis av middagsgjester. Det var ingen stor seanse fra min side, og jeg tenkte etterpå at jeg ikke egentlig fikk sagt det jeg ønsket:

At det var utrolig hyggelig å være tilbake – å se alle kjente og gode mennesker igjen. Takke for at vi alltid blir så godt tatt imot. At med denne klubben – denne gjengen med spillere – er faktisk det “umulige” mulig.

Det skal jeg si neste gang.

Da spillerne entret banen, flammene lyste opp mørket i hallen, publikum fikk det til å koke – ja, da var det noe som ble tent: Minnene om den første Champions League-kampen mot Kadetten, seieren mot Montpellier, Holand Pettersens mål i sluttsekundene, et fullsatt Håkonshall. Alt som har vært og alt det har gitt.

Jeg kjente på forventningene om det som skulle på komme – på magien som er Terningen Arena på sitt beste.

Så gikk avkast. Og derfra og ut var det epos av et håndballdrama som spilte på hele følelsesregisteret. En voldsom energi gikk fra spillerne, til tribunen og opp til kommentatorplass. Det kokte. Det var ingen annet sted i verden jeg heller ville være enn i Terningen akkurat da.

En liten stund mistet vi troen da PSG gikk opp i en femmålsledelse. Da det ble snudd til nytt håp og mulighet for seier, mistet vi kontrollen. Da Eric Johansson scoret målet som ga uavgjort, mistet vi forstanden. Slike kvelder kommer ikke ofte. Og de smaker aller best når de kommer uventet.

Det var rett og slett stort!

Da vi kjørte hjem, fulle av entusiasme og fornyet energi, gikk praten om både livet og døden – og alt imellom. Avkjøringen til E6 ble truffet klokkerent. Og jeg tror vi begge følte oss litt som elverumsinger likevel.

Mobilen lyste opp og vibrerte.

“Skal du ikke være med på festen?!”

Jeg har akkurat vært der, tenkte jeg.

/Daniel Høglund, Viasat!