Takk og lov, for at ballen er rund!

Så kom det til slutt, ØIF Arendal ble for sterke i Terningen denne onsdagskvelden og Elverum gikk på sitt første tap i en avgjørende kamp mot norsk motstand.

Og vi kan starte nettopp der! For selv om det ble tap mot Drammen i serieavslutningen lenge etter at seriegullet var sikret for de hvitkledde, er det altså fram til i dag den eneste kampen Elverum ikke har vunnet mot norsk motstand. Smak litt på den før vi går videre….

Etter at sluttspillett ble lagt om og til en best av 3/5 serie, har et lag aldri tatt sluttspillgull ubeseiret på vegen, det kunne ha skjedd onsdag kveld, men ballen er rund og denne gangen var det ØIF Arendal som fikk sitt stikk i Terningen Arena.

Elverum har vunnet samtlige sluttspill siden 2011/2012 sesongen, men det krever sine menn å gjenta bedriften år etter år. At ingenting kommer av seg selv, vet vi veldig godt i Elverum. Vi har hatt opp og nedturer gjennom 76 års håndballhistorie, men det har aldri stoppet oss fra å drømme.

Tro det eller ei, men å kjenne på skuffelsen som mange delte etter tapet mot ØIF Arendal, gjør meg stolt. Stolt fordi det viser et brennende engasjement for klubben, stolt fordi vi sammen deler skuffelsen, analyserer hva vi gjorde feil og kommer enda sterkere tilbake. Enten du rigger hallen, er samarbeidspartner, står i kiosken, er med i Taiga’n eller bare elsker å se Elverum spille håndball, har vi alle en ting til felles, vi tåler å tape og vi tåler å kjenne på skuffelse sammen.

Så skal det sies, forventningene var kanskje høyere enn realismen akkurat i kveld. For det kom et ØIF Arendal til Terningen Arena som virkelig ikke hadde gitt opp håpet, og som ikke hadde noe å tape. Et Arendal som historisk sett gjennom de siste 10 åra har vært blant våre argeste konkurrenter i sluttspillet, og ikke minst et Arendal som etter landslagspausa i januar har giret opp og vist seg som et lag å regne med. Som Elverum, et lag som spilte Cupfinale for bare noen uker siden og som senket Kristian Kjelling og Drammen i semifinalen i sluttspillet.

I det tredje finaleoppgjøret var Elverum rett og slett ikke gode nok. Det var stang ut, det var en Jurisic i redningshumør, et Elverumsforsvar som ikke klarte å stoppe trykket fra Sørlandet og alt for mye nesten og alt for lite JAAAAAAAA!

Og sånn kan det gikk….det siste året har kanskje gitt oss en slags tro på at vi bare kan møte opp også er jobben gjort, men slik er det ikke. Når gutta og Børge Lund sier at de tar en kamp av gangen, så mener de alvor. Hver kamp lever sitt eget liv, med forskjellige utfordringer og forskjellige kvaliteter. Det fokuset på en kamp av gangen har gjort Elverumsgutta fullt skjerpa i hvert eneste oppgjør denne sesongen, det har gitt resultater. Men ØIF Arendal er også et eliteserielag, og når du møter det samme laget flere ganger på rad blir detaljer kanskje enda viktigere.

Den temperaturen, det trøkket, de sleipe triksene, de elegante pasningene, de elleville redningene, de vanvittige underarmsskuddene, og det fantastiske publikummet disse oppgjørene leverer, er rett og slett magisk. Sluttspillet er magisk! At det nå står 2-1 til Elverum er faktisk akkurat slik vi elsker at det er innerst inne.

Spenningen stiger, temperaturen stiger og et sluttspill som etter min mening har vært både «kjedelig» og langtekkelig, fikk akkurat det krydderet som måtte til når vi uansett utfall nå går inn i innspurten av vårens vakreste eventyr! Over 2000 var på plass i Terningen Arena, og så fort kampen var avgjort var den første bussen til Sørlandet så godt som full! Og fytti grisen så deilig den finaleserien her er!!

Elverum er ei grøft til høyre for Hamar er sted, skrev Ole Paus i sin sang. Og det er godt mulig han fortsatt har rett i det, for i grøfter kan en finne både gull og gråstein. Gull er som regel tyngst, så den som graver dypest her til høyre for Hamar et sted har en tendens til å finne det man leter etter, om du vet hvor du skal lete….så får vi se om Elverum røver gull på Sørlandet på lørdag, eller om de to lagene må ut å grave i grøfta i en 5 kamp!

Men vi tar en kamp av gangen!

/Magnus Stenseth