En hyllest til Thorir: En bauta i norsk håndball!
Et nytt mesterskap er over for de norske håndballjentene, og med det er en epoke over i norsk håndball.
La meg først og fremst få lov til å gratulerer Norge med nok et EM-gull, det tiende i rekken. Det er en enorm prestasjon, og finalen mot Danmark i årets EM var intet mindre enn en ren overkjøring. Vi krysser fingrene for at Håndballgutta kan følge opp i januar!
Men det er selvfølgelig ikke håndballjentenes jakt på flere gull som nå har kommet til sin ende, selv om Thorir Hergeirsson har spilt en betydelig og etter min mening avgjørende rolle for suksessen.
For i dag 15.desember 2024, ledet islendingen Håndballjentene i sin siste kamp som landslagstrener. Det har vært en reise, det har vært oppturer og det har vært nedturer, men desidert flest oppturer.
La oss først kaste ballen et stykke tilbake i tid, nærmere bestemt til 1989.
Thorir så tre kamper med A-laget til Elverum og så et potensiale. Mange unge spillere med høyt tempo, men som ikke spilte forsvar. Han ville lære dem å spille forsvar og innprente dem en oppbyggende treningskultur. Dette syntes han var så spennende, at han i 1989 takket ja til trenerjobben i Elverum framfor å dra tilbake til Island.
Thorir var og er nærmest en perfeksjonist i sitt arbeid og gikk grundig til verks også den gang. Mål og ambisjoner blandt spillerne var viktig, så han tok en prat med hver og en av dem – 50 i tallet. Greit å ha ambisjoner, men var de villige til å nå de målene som ble satt? Treningsopplegget fortalte om en dobling av treningsmengden og her var det mange spillere som falt fra. Treningskampene denne høsten i 1989 ble ikke som forventet og noen begynte å tvile på opplegget. Realiteten ble: Dobbelt så mye trening, spillet ble dårligere. Dermed innkalte Thorir til et møte og han var godt forbredt. Ledelsen ga positiv tilbakemelding, spillerne godtok opplegget og laget tapte ikke en eneste kamp den sesongen og rykket opp.
Det var starten på et av Thorirs mange trenerbragder. Fem år senere i 1994, forlot han Elverum, etter å ha vekket en sovende kjempe med to opprykk og comeback etter 15 år utenfor Eliteserien i 1992.
Da Thorir forlot Elverum i 1994, fulgte 5 ringpermer med på flyttelasset – èn perm for hvert treningsår. Der i gården ble ingenting overlatt til tilfeldighetene! Det hender han faktisk tar en titt i en av permene enda, ryktes det.
Thorir beskriver disse 5 årene som fantastiske: – “Det var et flott sted å bo, jeg fikk mange gode venner, håndballinteressen var som idag – veldig stor, byen hadde også da mange dedikerte håndballmennesker med meninger og kunnskaper, og en stor skare som følte tilhørighet til håndballmiljøet. Rent personlig modnet jeg mye under tiden i Elverum. Det var jo meste medgang disse 5 årene, men også noen sunne fighter. Og i min jobb var det helt avgjørende med en klubbledelse og støtteapparat som sto bak meg hele tida, også de gangene det blåste litt rundt oss”.
Fra Elverum gikk turen til å trene Norges juniorlandslag for kvinner, mens Marit Breivik hadde ansvaret for A-landslaget. Men de jobbet sammen allerede da og var i trenerteam for A-landslaget fra 2001.
Akkurat slik vi kjenner han i dag, har Thorir alltid veloverveide ord på lager, men at han også har et voldstomt temperament har skint igjennom også under ledelsen av Håndballjentene.
De som så Thorir i aksjon med Elverum på tidlig 90-tallet, vet at han kunne være en hissigpropp, noe som heldigvis har vært mindre og mindre synlig gjennom årene med Håndballjentene. «Jeg har jeg lært å styre meg bedre. En lærer at det sjelden er hensiktsmessig å være hissig og agressiv. Det er stort sett energitappende, samtidig som det gir stor fare for å miste fokus. Men en utblåsning når det er på sin plass må til. Jeg har nok stort sett kontroll på utblåsningene nå. Jeg vet også at en stresset trener får stressede spillere”.
En legende!
I 2015 fikk Thorir sin velfortjente plass på Elverums Wall of Fame i Terningen Arena, for sitt enormt viktige bidrag som A-lagstrener på tidlig 90-tallet. Da var Islendingen godt igang med å plukke gullmedaljer sammen med de norske Håndballjentene.
For som vi alle vet, når Marit Breivik ga seg i 2009 var det Thorir som tok over stafettpinnen. I Elverum visste vi hva denne mannen var kapabel til, og med drøye 8 års landslagserfaring i tospann med Marit Breivik tydet alt på at Thorir var rett mann på rett plass.
I sitt første mesterskap som landslagstrener ble det bronse i VM i Kina. Siden plukket Norge gull, hvert eneste år fram til 2016. I 2017 ble VM-sølv det beste, før det skulle gå hele 3 år, før Norge igjen var tilbake på mesterskapspallen. I 2020 var Håndballjentene tilbake med gull i EM i Danmark og siden har det blitt fire gull og et sølv før epoken var over.
I alt 17 medaljer kan Thorir skryte av å ha tatt som landslagstrener sammen med Håndballjentene. Av disse er 3 VM-gull, 6- EM-gull og 2 OL-gull!
Meritter som landslagstrener for Håndballjentene:
- VM 2009 – Bronse
- EM 2010 – Gull
- VM 2011 – Gull
- OL 2012 – Gull
- EM 2012 – Sølv
- EM 2014 – Gull
- VM 2015 – Gull
- OL 2016 – Bronse
- EM 2016 – Gull
- VM 2017 – Sølv
- EM 2020 – Gull
- OL 2020 (2021) – Bronse
- VM 2021 – Gull
- EM 2022 – Gull
- VM 2023 – Sølv
- OL 2024 – Gull[
- EM 2024 – Gull
Thorir er og blir en legende i norsk håndball, en taktiker av rang, som evner å bruke alle gode krefter i kampen om seier. Han ser muligheter, og evner å hente ut det beste i sine spillere, stort sett hver eneste gang! Generasjonsoverganger er alltid krevende, men Thorir har også her vist en kløkt og en evne til å skape nye talenter og gi dem ansvar.
Med merittlisten i mente, er det umulig å komme unna at Thorir har betydd enromt mye for norsk håndball og en hel idrettsnasjon. Uansett kjønn og uansett alder, så godt som samtlige håndballinterreserte og spillere i Norge har et forhold til islendingen. Han har funnet plass i våre hjerter og han har bidratt til at norsk håndball er en eksportvare på både herre og damesiden.
TUSEN TAKK, Thorir for din innsats og for dine alltid velvalgte ord. Tusen takk for alle minnene du har gitt oss og for alt du har betydd for norsk håndball! Vi heier på deg og ønsker deg alle lykke på vegen videre!
Så til det siste, uunngårlige spørsmålet om han en eller annen gang i framtida skulle by seg en anledning om å trene Elverum igjen, nå som han er fri på markedet:
“Elverum ligger langt unna Klepp som er hjemstedet nå. Men du skal aldri si aldri”, sier Thorir med et smil…….
Gratulerer med en fantastisk karriere Thorir, det har vært en ære å følge deg på ferden!
/Magnus Stenseth, Elverum Håndball