FEM ÅR MED THORIR HERGEIRSSON

Da Thorir forlot Elverum i 1994, fulgte 5 ringpermer med på flyttelasset – èn perm for hvert treningsår. Der i gården ble ingenting overlatt til tilfeldighetene! Det hender han faktisk tar en titt i en av permene. Men han skulle gjerne hatt tilgang til alt sammen digitalt, men et så omfattende arbeid hadde trengt innleid hjelp.

Han så tre kamper i 1989 med A-laget og så potensialet. Mange unge spillere med høyt tempo, men som ikke spilte forsvar. Han ville lære dem å spille forsvar og innprente dem en oppbyggende treningskultur. Dette syntes han var så spennende, så han takket ja til trenerjobben i Elverum framfor å dra tilbake til Island.

Torir er nærmest en perfeksjonist i sitt arbeid og gikk grundig til verks. Mål og ambisjoner blandt spillerne var viktig, så han tok en prat med hver og en av dem – 50 i tallet. Greit å ha ambisjoner, men var de villige til å nå de målene som ble satt? Treningsopplegget fortalte om en dobling av treningsmengden og her var det mange spillere som falt fra. Treningskampene denne høsten i 1989 ble ikke som forventet og noen begynte å tvile på opplegget. Realiteten ble: Dobbelt så mye trening, spillet ble dårligere. Dermed innkalte Thorir til et møte og han var godt forbredt. Ledelsen ga positiv tilbakemelding, spillerne godtok opplegget og laget tapte ikke en eneste kamp den sesongen og rykket opp.

Dermed var grunnlaget lagt for den videre satsinga. Hardt arbeid, toppidrettsholdninger og ingen snarveier for å nå målene. Laget var alltid overordnet spillerne og de måtte utvikle seg individuelt for at laget skulle bli bedre. Thorir hadde en læresetning om at “ skal du bli bedre, må du oppsøke de som er bedre enn deg”. Derfor ble det en del reising for å matche laget mot bedre motstand. Bror Grimur var en nøkkelmann i riktig treningsmentaletet og skryter i så måte broren opp i skyene. Han var mye av grunnen til Elverums suksess denne tida.

Så ble det opprykk i 1992 og håndballfeberen nådde nye høyder i byen. Thorir beskriver disse 5 årene som fantastiske, sitat: – “Det var et flott sted å bo, jeg fikk mange gode venner, håndballinteressen var som idag – veldig stor, byen hadde også da mange dedikerte håndballmennesker med meninger og kunnskaper, og en stor skare som følte tilhørighet til håndballmiljøet. Rent personlig modnet jeg mye under tiden i Elverum. Det var jo meste medgang disse 5 årene, men også noen sunne fighter. Og i min jobb var det helt avgjørende med en klubbledelse og støtteapparat som sto bak meg hele tida, også de gangene det blåste litt rundt oss”.

Fra Elverum gikk turen til å trene Norges juniorlandslag for kvinner mens Marit Breivik hadde ansvaret for A-landslaget. Men de jobbet sammen allerede da og var i trenerteam for A-landslaget fra 2001. Når han blir spurt om hvordan det var å være Marit Breivik sin assistent, svarer han bastant, sitat:” – Jeg var aldri hennes assistent! Jeg har vært trener i team med Marit, medtrener, kollega og sparringspartner. Assistenttrener er et dårlig begrep. Du er med å bidrar, du assisterer ikke. Men da Marit var hovedansvarlig, var det hun som hadde siste ordet. Da jeg tok over som hovedansvarlig, er det jeg og Mia Hermansson Høgdal og jeg som utgjør vårt trenerteam, med Mats Olsson som keepertrener”.

På spørsmål om hvordan samarbeidet med Marit var, svarer han, sitat: – “Givende, lærerikt og utviklende. Jeg tror vi har lært mye av hverandre og utviklet oss sammen. Og ikke minst spillerne vi har hatt vært av stor betydning for min utvikling”.

Han får spørsmål om sitt hissige temparament i Elverum-perioden og svarer, sitat: –“ Ja, og det har jeg lært å styre bedre. En lærer at det sjelden er hensiktsmessig å være hissig og agressiv. Det er stort sett energitappende, samtidig som det gir stor fare for å miste fokus. Men en utblåsning når det er på sin plass må til. Jeg har nok stort sett kontroll på utblåsningene nå. Jeg vet også at en stresset trener får stressede spillere”.

På spørsmål om om han vil trene et herrelag igjen, svarer han, sitat: –“ Ja, hvis det skulle passe. Det er ingen stor forskjell på herrelag og damelag. Det er mest i coachingbiten, for teknisk, taktisk og fysisk er det ingen forskjell”.

Så til det siste, uunngårlige spørsmålet om han en eller annen gang i framtida skulle by seg en anledning om å trene Elverum igjen, sitat: – “ Elverum ligger langt unna Klepp som er hjemstedet nå. Men du skal aldri si aldri”, sier Thorir med et smil…….

Vi lar den henge litt i luften, og ser fram til en solskinnshelg med damelandslaget!

Hei og hå og GOD HELG!

Hein S. Ekeberg