Apelgren på godt og vondt – mest godt

Kronikk

– av Lasse Lundby

En julidag i 2014 ble ryktene til sannhet da den svenske playmakeren Michael Apelgren kom fra spanske Puerto Sagunto på en toårskontrakt. En lite skuddredd Apelgren skulle ta over etter at Christian Berge virkelig hadde fått skikkelig fart på Elverum med en rekke titler de siste årene. Med en spillerstall som på papiret var bedre enn noensinne så trodde alle at det å trene Elverum skulle bli en enkel sak for den karismatiske svensken.

Etter å ha kommet på tredjeplass på toppscorerlisten i Spania var det virkelig store forventninger til Apelgren som spiller, men som en uerfaren trener med litt for mye ansvar ble dette en oppgave som svensken ikke mestret like godt som han ønsket. Da han i tillegg hadde spillere som mente at de kunne gjøre jobben bedre enn han, kan man vel si at starten i Elverum var mildt sagt utfordrende for mannen som var vokst opp i den svenske hovedstaden.

Selve bunnen ble nådd da Nøtterøy rundspilte Elverum i nest siste serierunde. I en kamp der Apelgren valgte å bruke André Lindboe som toer mot Nøtterøys beste spiller. Etter dette var det mange som stilte seg spørsmål om han faktisk var rett mann for Elverum? Med all respekt for både Nøtterøy og nevnte Lindboe så var både den taktiske disposisjonen og resultatet så urovekkende at man faktisk ikke så frem til neste kamp som skulle være mot datidens erkerival Haslum. Hvor nære var svensken sparken i Elverum er en tanke jeg ofte har tenkt når jeg tenker tilbake på denne våren.

I alle solskinnshistorier så kommer vendepunktet når man minst venter det. Før Haslumkampen hadde Apelgren lagt skoene stille og rolig opp på hylla, og dermed dyttet Luka Mitrovic inn i midten. Haslum ble feid ut av banen, og Apelgren banket inn trua på hvordan man skulle ta sluttspillet i hans første sesong. Sesongen endte som den alltid gjør – med at Apelgren og Elverum vant sesongens siste kamp borte mot Bodø, i en kamp der han utklasset Bodø taktisk etter at Martin Karlsson var suspendert, og Henri Auer fikk oppgaven med å stoppe BHKs Stig Tore Moen Nilsen.

Spillerkarrieren med 30 mål på 17 seriekamper for Apelgren er nok ikke veldig mange som tenker tilbake på når man skal oppsummere hans karriere i svart og hvitt.

Etter dette har pilen egentlig bare pekt en vei for både Elverum og Apelgren. Riktignok var det en tøff andre sesong som var preget av økonomiske problemer, men da var det sportslige virkelig på plass. For første gang i historien spilte laget i Champions League, men endte på en litt skuffende 3.plass i serien. I sluttspillet var det ingen tvil, da Apelgren ledet laget til en imponerende sluttspillseier etter et finalespill mot Haslum som aldri ble virkelig spennende.

Sesongen var også første gang Elverum fikk hentet en spiller av internasjonal klasse da Tamas Ivancsik kom til klubben.

Lasse Lundby, kronikør

I sin tredje sesong skulle det blåse ganske kraftig rundt den svenske suksesstreneren. Elverum tapte nesten ikke kamper under ledelse av den svenske suksesstreneren dette året. Etter at seriegullet ble sikret skulle alt spisses inn mot sluttspillet. En vinner som Apelgren så virkelig på mulighetene til å skape best forutsetninger for å vinne sluttspillet og gjorde det han fortsatt mener er det rette valget. I nest siste serierunde mot Lillestrøm valgte han å «ta» fire røde kort sånn at spillerne som kunne få karantene i et sluttspill fikk dette i siste serierunde mot Halden.

Håndball-Norge raste mot svensken og Elverum, men Apelgren stod rakrygget i stormen og viste et lederskap som gjorde at spillerne fikk en ekstra påminnelse om hvor mye det betyr for ham å stå igjen som vinneren sammen med resten av laget. At det var trenerne til de største rivalene som ropte høyest, sendte e-poster rundt til de andre klubbene om at de skulle legge ut hva de mente på sine hjemmesider, og at mange satt på sin høye hest og sa hva de mente var nok først og fremst mer bensin på bålet. Ikke minst en sterk påminnelse på at alle ville rive ned de sterkeste på tronen.

Mye av det som skjedde denne tiden har den svenske suksesstreneren brukt til Elverums fordel i senere tid. «Vi mot verden» har ikke bare blitt et symbol på at alle i Norge vil rive ned Elverum fra tronen, men også at det umulige er mulig i en klubb som Elverum.

I en veldig suksessfull tredjesesong der Elverum soleklart var det beste laget i Norge var det en skam at Apelgren ikke ble årets trener. Med all respekt for Jan Karlsson og Jørgen Laug, men dette var feil i mine øyne. Trolig var det situasjonen med de fire planlagte kortene som gjorde at ligaens beste trener ikke fikk den hederen han fortjente etter en enorm sesong der han også ledet laget til seier mot blant andre Montpellier i Champions League.

I sin fjerde sesong som trener for Elverum løsnet det også endelig for Elverum å hente de aller største talentene i Norge. Etter at Apelgren kom hadde han over tid i alle sine tre første sesonger sett viktigheten av at alle på laget bidro, mange av de unge spillerne tok store steg, og ble bare bedre og bedre under tiden med Apelgren. Dette gjorde også at de unge spillerne i Norge begynte å se til Elverum. Selvsagt hadde Champions League mye å si, men at store talenter som Kevin Gulliksen og Magnus Fredriksen valgte å reise til Elverum før de tok de nødvendige stegene, sånn at de kunne gå rett til Tyskland er mye på grunn av måten Apelgren og hans team jobber.

Det endte selvsagt med sluttspillgull og seriegull også dette året.

Etter dette var fokuset for Elverum å ta trippelen. At de ikke klarte det i sesongen 2018/19 er en av få skuffelser under tiden med Apelgren. Etter å ha spilt seg til så gode forutsetninger til å ta gullet så klarte de å rote det bort med minst mulig margin mot siste års erkefiender Arendal. Elverum hadde alt i sine hender, men tapte mot Drammen og spilte uavgjort mot Arendal i seriens siste kamp, gjorde at Elverum ikke vant serien dette året. Michael Apelgren hadde rullert mindre på laget enn tidligere i disse kampene, og guttene klarte ikke å stå løpet ut.

Der mange trenere kanskje holder seg til den vanlige jobben etter kampen, så var Apelgren helt fantastisk til å evaluere seg selv. Her ble virkelig alle steiner vendt. Jonas Burud som nesten ikke var på banen mot Arendal og Drammen fikk en mye større rolle, og dermed var også Lukas Sandell bedre, siden han også fikk mer hvile. Timene på kontoret med videoanalyse kan ikke sammenlignes med en vanlig arbeidsuke. Og her fant svensken ut av Arendals «spionasje» i time-outer og hvordan han skulle gjøre laget sitt best mulig rustet mot resten av sluttspillagene. Bækkelaget ble kjørt over i 2 kamper, før Fyllingen fikk merke at Elverum var et knepp for store. Elverum vant 3-1 i kamper mot laget fra Bergen.

Finaleserien ble ikke så spennende som mange håpet på – Elverum var det beste laget.

I sin siste sesong skulle svensken endelig få sin trippel etter at laget hans overbevisende hadde vunnet serien og cupen i samme sesong. Dessverre ble det ikke slikt, men i mine øyne vil Apelgren for alltid stå igjen som den største klubbtreneren i Norge. Han var ikke bare den beste taktiske treneren, men også en mann som fikk hele laget til å prestere best sammen når det gjaldt som mest. I tillegg var han en ærlig trener som sto for det han sa og gjorde, som også brukte enhver anledning til å jobbe for at marginene skulle bikkes riktig vei.

Disse egenskapene er nok det som gjør at han er den beste treneren i Elverums historie.

Takk Michael, det har vært en sann glede å følge deg i Elverum Håndball!